15. august 2020

Fattiglegen som fikk ”Stemmerett”

 

Stemmerett er et fenomen som i prinsippet er knyttet til demokratiske styreformer og forestillinger, og blir av alle over 18 år i vår tid, tatt som en selvfølge. Og tendensen viser at flere av dagens yngre ikke gidder å hefte seg med å benytte seg av denne retten. Det har ikke bestandig vært slik. De som hadde stemmerett i Norge var fra 1814 begrenset til embetsmenn, eiendomsbesittere, handelsborgere og bønder som eide matrikulert jord. De ubemidlede og eiendomsløse proletarer bl.a. husmenn og industriarbeidere var ikke stemmeberettigede og dermed avskåret fra demokratiet.

 

I 1814 kunne omkring 40 % av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Men med bakgrunn i at Grunnloven av 1814 kun gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder, var andelen stemmeberettigede utover på 1800-tallet synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt. I perioden 1860-1870 hadde dermed kun 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett. Kløfta mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse og ubemidlede opplevdes som et fresende gap, og føltes urettferdig i demokratiets navn. Dette måtte gjøres noe med. Stortinget vedtok i 1884 en forsiktig utvidelse av stemmeretten pga. parlamentarismens gjennombrudd, men fortsatt var denne demokratiske rettigheten forbeholdt et mindretall av den voksne mannlige befolkningen. Folk med vilje og handlekraft der demokratisk samfunnsgagnlig fellestanke og engasjement var det bærende hovedelement, måtte ty til andre virkemidler for å få innflytelse. Ved å skaffe seg stemmerett måtte man omgå lovverket, og smutthull fantes for den som ville utnytte det. Og det var det mange som benyttet seg av.

 

Myrmenn

På 1860- og 70-tallet ble kampen for å utvide stemmeretten viktig, først og fremst for partiet Venstre. De tok opp en gammel idé som den sosialistiske agitator, ateist og grunnlegger av den såkalte Thranebevegelsen, Marcus Thrane lanserte. Han var en forkjemper for allmenn stemmerett, frihandel og bedre allmueskole, og agiterte for at eiendomsløse norske borgere på 1880-tallet fikk muligheten til å skaffe seg stemmerett ved å kjøpe verdiløs jord. Kvaliteten på jordlappen var underordnet og i lovverket fantes heller ingen krav hvor store disse jordlappene skulle være. Så i teorien kunne det bare være ei verdiløs myr langt inne i skogen. De stykket ut ei myr i ørsmå parseller som de solgte eller bygslet til partifeller for en sum som ikke dekket stort mer enn selve skylddelingsforretningen. De som ervervet eiendom på denne måten, og dermed fikk stemmerett, ble av indignerte høyrefolk straks kalt for ”myrmenn.” Denne omgåelse av loven likte regjeringen og Justisdepartementet dårlig, og intensjonen til myndighetene var nok en helt annen den gang den ble innført, enn slik det etter hvert ble; - men ordningen ble i flere år utnyttet for alt hva den var verdt. I 1879 sendte derfor departementet ut et rundskriv til amtmennene hvor de ba om å få oversikt over hvor mange ”myrmenn” som hadde skaffet seg stemmerett. Registreringen av myrmenn og deres oppkjøp, og dermed de eiendomsløse grupper som fikk stemmerett på denne måten, omfattet husmenn, tjenestefolk, lærere, handverkere, kunstnere og jurister. Denne utviklingen sørget for en stor seier for Venstre ved valget i 1882. I 1884 ble stemmerettsreglene endret, slik at borgere med årlig inntekt over 800 kroner i byene og 500 kroner på landet fikk stemmerett. Videre ble grunnloven endret samme år, slik at jord måtte ha en verdi over 20 kroner for å kunne bli matrikulert. For jord som allerede var matrikulert hadde loven ingen tilbakevirkende kraft. Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn, og myrmannsordning mistet sin berettigelse.

 

Fattiglegen 

Fenomenet ”myrmenn” og stemmekjøp nådde også sine høyder her i Ringsaker på denne tida, og striden lå ikke noe tilbake i forhold til resten av landet. Det var utsøkte agitasjoner i kampen om å posisjonere seg, da Høyre og Venstresiden skulle kapre velgere i 1880- og 1890 åra Yrkessammensetningen blant de som fikk stemmerett på grunnlag av alle slags småeiendommer var som nevnt varierende. I Ringsaker kan det ha vært opptil 100 slike bruk/fradelinger, etter antall såkalte ”kunstige stemmer å dømme, ved valget i 1894. I Veldre kjenner vi hvert fall fremdeles til ett ”etterslep” fra denne tida der statsborgerlig stemmerett kunne oppnås ved at en person fikk erverve seg en verdiløs skylddelt jordlapp. Det var en ung nyuteksaminert lege som var i Veldre ei tid, som utnyttet denne muligheten. Den 27 år gamle Tønnes Anton Thams var født i 1848 og oppvokst på bruket Lensberg øvre under Jarlsberg hovedgård i Sem utenfor Tønsberg, der hans far proprietær Johan Ludvig Thams var sjøleier og mølleeier. Etter medisinstudiene og avlagt medisinsk embetseksamen i hovedstaden ble han Candidatus medicinæ (cand.med.), i 1873, og bosatte seg som privatpraktiserende lege på Vestre Toten. Fra 9.oktober i 1873 ble han antatt som fattiglege med en årlig lønn på 25 spd. Han bodde på garden hos David Øfstaas, og ble der forelsket i budeia på garden, Augusta Marie Justinusdatter Dragerbakken (f.1854-V.Toten), og forlovet seg med henne. Etter at de giftet seg i Sem kirke 12.februar 1875, flyttet de til Veldre, og bodde hos proprietær Ola Petter Nils Grüner og hans familie på garden Dæli. Tønnes Thams står oppnevnt som privat- og fattiglege mens han bodde på Dæli, men hans praksis her i bygda og hvor lenge oppholdet varte, er noe mer uklart. Som en av de mange eiendomsløse uten stemmerett på den tida, ville han skaffe seg innflytelse, Det var bare en måte dette kunne ordnes på.

 

Stemmerett

Under sitt Veldre-opphold kom dr. Thams i kontakt med Anton Tokstad på garden Tokstad i Veldre. Anton var omgangsvenn med familien Grüner på Dæli, og i samtalene med ham, ble temaet stemmerett og de eiendomsløses problemstilling, diskutert. For dr.Thams ble dette et lite vendepunkt. Den 1.mars 1876 var fogdens ”Lagrettemænd” på befaring på Tokstad for å skyldlegge et frasolgt jordstykke, og for den nette sum av 50 øre, fikk Tønnes Thams overskjøtet denne lille parsellen på om lag 100 m2 fra garden Tokstads grunn. Den unge Thams, proletarenes medisinmann, ble med dette eiendomsbesitter etter skjøtets betingelser og ordlyd, der selger bl.a forbeholdt seg forkjøpsrett ved avhending eller salg. Parsellen, som etter alt å dømme var både steinrik og bortimot verdiløs. fikk br.nr. 2, og matrikulert under betegnelsen ”Stemmerett”. Den grenset mot nord og vest til hovedbølet, mot syd til Præstvægen og mot øst til framkjøringen til hovedbølet. Og i 1876 gikk vegen til gards på skrå opp fra Prestvægen, som den gang var hovedferdselsåra mellom Veldre og Ringsaker, like ovenfor der Tokstadbekken krysser Prestvægen. Dagens atkomst til garden kom ikke før vegen gjennom Løykjedalen ble bygd tidlig på 1900-tallet. Nå var det jo ikke meningen at hovedpersonen i denne eiendomsinvesteringen skulle få tildelt den mest veksterlige jordflekken i bygda, og som sto i umiddelbar fare for overproduksjon, eller ga store plusspoeng i brutto nasjonalprodukt. Så den verdiløse ”steinrøysa” hadde kun en symbolverdi, av helt annen betydning, - og ikke minst av kort varighet; - nemlig å gi hjemmelshaver statsborgerlig stemmerett i demokratiets navn. Det mer merkelige intermesso i denne saken oppsto da dr.Thams, bare 5 dager senere, den 6.mars 1876, bygslet bort parsellen ”Stemmerett” til amtsdyrlege Stenersen for et tidsrom av 10 år. Stenersen, som den gang forpaktet eiendommen Solbakken under garden Vinju ute i hovedsoknet, praktiserte som amtsdyrlege i Hedmark amt fra 1860 til 1883. Han flyttet deretter ut av distriktet, og bosatte seg i Stavanger, hvor han døde i 1904.

 

Fra Østre Toten til Amerika 

I hvilken grad Tønnes Thams fikk glede av eiendomsinvesteringen i Veldre er noe uvisst, da mye tyder på at han ganske snart ville prøve seg som totning igjen. Da Thams flyttet til Veldre i 1875 skulle det imidlertid vise seg at han ikke hadde sagt opp sin legestilling på Vestre Toten, etter vanlig varsel og standard prosedyre. Dette synes å ha vakt noe misstemning, og gikk ikke upåaktet hen. Vittige totninger grep umiddelbart sjansen og sa:

 

Doktor Thams,

var en fjams.

Han flyttet til Dæli,

men det var gæli!

 

Da fattiglegestillingen igjen ble lyst ledig på Vestre Toten i 1877, søkte Tønnes Thams på den igjen, men ble forbigått. Han kom imidlertid tilbake til Toten igjen, og praktiserte som privatlege, og bodde på Lillo. I 1882-84 var han medlem av Herredsstyret i Østre Toten. Etter å ha praktisert på Østre Toten til 1884, reiste han med sin kone og deres tre barn til Amerika og etablerte seg der. Thams var først lege i Minneapolis, hvor han for øvrig også var en av stifterne av den norske kunstforening. Senere flyttet han til Fargo i Nord-Dakota og praktiserte der. Et av de tidlige sykehusene i Fargo var St.Olaf’s, grunnlagt av nettopp dr.Tønnes Thams i 1897. Sykehuset var tidligere et privat hus og kunne ta imot ca 10 pasienter. I tillegg til dr.Thams og hans partner doktor Nils Trønnes, omfattet personellet to utdannede sykesøstre og tre studenter. Det blir trodd at dette var etterfølgeren til Spence-Magill Hospital, og det ble nedlagt da dr. Thams flyttet til Maddock, Nord-Dakota. Tønnes Anton Thams døde i Fargo i 1912 Han ble betegnet som en stor staut uforferdet mann, og huskes for sine kjempekrefter, som det gikk adskillige historier om i mange tiår etterpå.

 

”Spor” ved Prestvægen

 Det ingenting som tyder på at fattiglege dr. med. Tønnes Thams kom til Ringsaker igjen, men han har uansett satt ”spor” etter seg i Veldre, selv om det er ukjent for de aller fleste i dag. Han endte selv sine dager i Amerika, mens parsellen ”Stemmerett”, bnr.2 under gardsnr. 135 Tokstad i Veldre, levde videre. I hvert fall på papiret. Jordlappen er i praksis forlengst innlemmet i gardens ”aktiva” igjen, og for all tid risset inn i gardsregistret over matrikulerte fradelinger. Etter 136 år er kjennskapen til parsellen og dens forhistorie utvisket, og med generasjonene er også kunnskapen om dens eksakte beliggenhet i terrenget blitt borte. Senere tids generasjoner på Tokstad har erfart nettopp dette, for ved henvendelse til foreldregenerasjonen med forespørsel om parsellen ”Stemmerett” og dens beliggenhet, har svaret gjerne vært noe avstumpet og upresist: -”Det er ei steinrøys nede ved Prestvægen!”


Skrevet av: Knut Nordsveen