11. desember 2019

Fire sterke kvinner..

”Det står alltid kvinner bak” - fire sterke kvinner på Tokstad

Anne Marie Søgaard† forteller til datteren Anne Johanne.

Tokstad gård på Veldre har vært i families eie i mer enn 650 år. Fridthjof Tokstad Platou og hans kone, er 20. generasjon på gården. Fridthjofs tante, Anne-Marie Søgaard, født Platou, fortalte før sin død om fire sterke kvinner som i stor grad har bidratt til at gården forble i familiens eie i det 19. og 20. århundre. Anne-Marie forteller til sin datter Anne Johanne og kapitlet baserer seg på Anne-Maries egne opplevelser, og hva hun husker fra samtaler med sine eldre slektninger. Noen episoder kan være muntlig overlevert i flere generasjoner. Det må derfor tas forbehold om mulige erindringsforskyvninger og gjenfortellingsfeil.

 

Ingeborg Vernsdatter Tande  f. 31.10.1812 på Tande, Ringsaker, d. 21.02.1892 på Tokstad, Veldre. Hun var datter av Vern Hanssen Tande (1782-1817) og Agnethe Andersdatter Rolie (1794-1832). Gift 19.10.1837 med Lars Larssen Tokstad d.y. De fikk 4 barn – Mathea (1840-1924) g. Olsen, Lars (1842-1871), Anton (1847-1882) og Helga (1851-1934).

Ingeborg f Tande

 

Ingeborg Tande har jeg hørt om mange ganger. Hvordan kan du vite så mye om henne, mor?
- Jeg vet ikke så mye, men det jeg vet om Ingeborg Tande er hva mine eldre slektninger har fortalt. Hun var jo moren til tante Helga og bestemoren til tante Tulla (Helga g. Blystad) – og begge disse to har fortalt meg om henne (se forenklet slektstavle på nest siste side). Ingeborg var arving til storgården Tande som hadde masse skog. Hun hadde blant annet av den grunn mange beilere – og det er fortalt en artig historie om hvordan hun avgjorde hvem hun skulle gifte seg meg. Hvor historien kommer fra, husker jeg ikke: Hun skal ha fortalt at hun gikk ned på veien nedenfor Tande. Det var midnatt og fullmåne – og hun stilte seg opp og ventet. Hun hadde bestemt at hun ville si ja til den frieren som kom fra den retningen der en hund bjeffet først. Og det ble fra sør – derfor sa hun ja til Lars Tokstad. Hun fikk et nydelig smykke av sin mann i bryllupsgave – et smykke han hadde laget selv. Det var et bilde av en Sareptas krukke og innskripsjonen var: ”Til dig alene”. Jeg fikk smykket av min mor med beskjed om at det skulle tilbake til Tokstad. Og da min nevø Fridthjof Tokstad Platou giftet seg med Kari Hanne Hodne i 1983 fikk hun dette klenodiet av meg.

 

Det er litt uklart når Ingeborg Tande får tilbudet om å overta storgården hun var født på. Faren hennes døde i 1817, og moren giftet seg igjen med klokker Jensen. De fikk flere barn. Så døde moren til Ingeborg i 1832. Men på dette tidspunkt hadde ikke kvinner arverett i Norge. Loven om lik arverett for begge kjønn ble innført i 1854. Enkemannen Jensen ble stortingsmann – og jeg tror at alle barna hans utvandret til Amerika? Det kan hende at spørsmålet om overtakelse av Tande kom en eller annen gang etter 1854, men da var Ingeborg vel etablert på Tokstad hvor hun hadde bodd siden 1837. Og da nektet hun å flytte tilbake til Tande. Hun hadde flyttet èn gang, skal hun ha sagt – og det fikk være nok. Og det tiltross for at mannen Lars, etter sigende, gjerne ville overta Tande pga den svære skogen som hørte med. Så hennes nei til flytting kan ha bidratt til at Tokstad fortsatt er i slekten.


Hun satte for øvrig flere ”evige spor” etter seg på Tokstad. De trærne som går fra føderådsbygningen og nedover, er plantet av henne.

 

Johanne Hansdatter Skappel f. 17.08.1847 på Skapal, d. 23.04.1898. Hun var datter av gårdbruker Hans Skappel fra Skapal, Ringsaker (1801-1878) og Johanne Halvorsdatter Skarløken (1811-1877) fra Skarløken, Veldre. Hun ble gift med Vern Anton Tokstad i 1981.

Johanne f Skappel

 

Hvordan henger Johanne og Ingeborg sammen?
- Johanne ble gift med Anton, Ingeborgs nest eldste sønn. Anton var først gift med Johannes søster Hilda, som døde veldig ung.

Hva vet du om Johanne, søster av din oldemor?
- Jeg har det meste fra tante Tulla. Johanne var jo som en mor for tante Tulla og de andre to barna (Lars og Ingerid). Tante Tulla var svært liten da moren hennes døde. Men også tante Helga fortalte meg om Johanne. De kjente hverandre fra ungdomsårene, jeg tror de var gamle venninner. Og siden bodde de jo sammen på Tokstad i mange år.
 

Du nevnte engang at det trolig var Johanne som var din oldefar Anton’s utkårne? Hvordan vet du det?
- Det var noe mor fortalte. Jeg vet jo ikke om det er sant? Anton og Johanne var jo jevngamle, mens søsteren Hilda var 3 år eldre. Men Johanne fikk poliomyelitt før hun var 20 år og var syk i mange år. Familien fryktet vel at sykdommen skulle prege henne for alltid, kanskje også medføre uførhet. Det finnes flere brev som Hilda skrev til Johanne (1867-1868), mens hun var i Christiania for å få behandling og gå på skole. De innholder ingen ting om et kommende giftemål mellom Hilda og Anton (februar 1870), men brevene beskriver mange andre unge mennesker i Ringsaker, om baller, giftemål og dødsfall med gravøl. Jeg har skrevet av brevene på maskin, slik at de skal være mulig å lese. Men vi har dessverre ikke brevene fra Johanne tilbake til søstrene hjemme på Skapal, så vi vet ikke så mye om hvordan hun hadde det i Kristiania. Et av brevene er fra den andre søsteren, Mathea. Der står det at hun (Johanne) må hilse til bestemor, tante og Hilda. Så hun har altså hatt besøk av familiemedlemmer under oppholdet i Christiania.

 

Etter oppholdet i Christiania vendte hun hjem til Hedmarken, og begynte på Lillehammer Høiere Almueskole, der hun tok eksamen i 1875 – 28 år gammel. I den tiden var det slik at døtrene på gårdene primært skulle ”bli gift” – slik vi har sett det i Jane Austens berømte filmatiserte romaner (for eksempel «Fornuft og følelser»). I og med at Johanne hadde vært syk og bl.a fått en skjevhet i ryggen, tenkte vel foreldrene at hun ikke kunne ”bli gift”. Dermed fikk hun anledning til å ta en utdanning, slik at hun kunne forsørge seg selv. Etter Lillehammer dro hun igjen til Kristiania, der hun i ett år gikk på den kvinnelige industriskolen. Hun arbeidet deretter som håndarbeidslærer på Amtskolen i Ringsaker.

 

Vi må vel si noe om det dramatiske som skjedde på Tokstad i 1871?
- Ja, på det tidspunktet forpaktet og drev Anton og Hilda, som hadde giftet seg året før, gården Aske på Nes. Lars, som var Antons eldre bror og odelsgutt, hadde vært på studieopphold i England i 1863, og overtok Tokstad etter sin far i 1870. Faren, Lars Larssen d.y., med kone Ingeborg og datteren Helga flyttet da bort i føderådsbygningen, som var ombygget og restaurert før innflytting. Blant annet ble taket i stuen dekorert – ja, dekorasjonen er faktisk der den dag i dag. Hedmarksmuseet har vært på Tokstad og tatt bilder av taket, i følge min nevø Fridthjof (1). Jeg har alltid hørt at det var maleren Ludvig Skramstad som dekorerte dette taket, det samme sier min søster Vesla. Men ifølge konservator Jon Brænne er det utført av maleren Anders Rud. Kanskje var det slik at Skramstad som meget ung maler dekorerte taket under veiledning av den store mester Anders Rud? Skramstad gikk på Den kgl. Tegneskole høsten 1870, og da var han bare 15 år (f. 1855). Han kan med andre ord godt ha dekorert taket i begynnelsen av 1870-årene. Det er for øvrig bevist at Ludvig Skramstad var på Tokstad på denne tiden fordi det henger 2 små malerier av ham på gården.

 

En stor flott stein/bakerovn ble også satt inn i skorsteinspipen på kjøkkenet under denne oppussingen, men denne måtte fjernes da gamlebygningen ble flyttet og restaurert igjen i 1980-83. Da måtte man også rive den gamle pipen murt av gråstein, hvor etasjeskillene var murt inn. Tømmerstokkene var svartbrente i enden, da de gikk helt inn i selve røkgangen. Men bakerovnsdøren, og stativet som gryta hang på i peisen utenfor, er tatt vare på (1). Tante Tulla fortalte at det var så fint inne hos bestemoren og tante Helga - både takmaleri, fine møbler og orgel. Så det var stor stas å gå på besøk dit.

Men tilbake til dramatikken på Tokstad. Allerede året etter at disse tre flytter inn i føderådsbygningen – i begynnelsen av januar 1871, døde både faren til Anton og eldste broren Lars med to dagers mellomrom – og ble begravet på samme dag. Det er blitt sagt at Antons bror Lars, en meget begavet og belest ung mann, hadde fått tuberkulose under sitt opphold i England – og at han døde av det. Etter denne begravelsen blir støtten på Tokstad-graven på Veldre kirkegård satt opp.
Da var det broren Anton som hadde odelsrett, og han og konen Hilda, med sønnen Lars, flyttet fra Nes til Tokstad i mars 1871.

 

Men det er ikke slutt med det - din oldemor Hilda døde noen få år etter - bare 35 år gammel i juni 1879? Vet du hva hun døde av så ung?
- Tanta Tulle (Helga - Anton og Hildas datter) fortalte at moren døde av kreft. Da hun døde, flyttet Hildas søster Johanne til Tokstad for å ta seg av barna og stå for husholdningen. Barna var jo bare 6, 8 og 9 år gamle. Og tante Tulla har fortalt at hun hadde med seg senga si da hun flyttet til Tokstad!

 

Men barna hadde jo både bestemor (Ingeborg) og tante Helga boende i føderådsbygningen?
- Det var jo masse å gjøre på en stor gård på den tiden, og de hadde mange folk i kosten. Ingeborg var revmatisk og var mye plaget. Jeg har hørt at hun reiste til Sandefjord kurbad hvert år og måtte da ha med seg datteren (tante Helge). Og med en syk og kanskje noe krevende mor, kunne vel heller ikke tante Helga gå inn i mors sted etter at Hilda døde. Hun hadde dessuten mange verv og tok aktivt del i lokalsamfunnet, men det kommer vi tilbake til.
Men Johanne viste ganske snart at hun var en driftig ”gardkjerring” selv med sitt handikap. Og et par år etter gifter de seg – Anton og Johanne, kanskje av gammel kjærlighet?

Men lykken ble svært kort - snaut 4 måneder etter bryllupet, dør Anton plutselig av ”hjerteslag”. Han er også bare 35 år gammel. Min bestemor Saugstad sa engang at han ”tok livet av seg”, men det har jeg senere skjønt var i overført betydning. Anton jobbet enormt, satte i gang bygging av Furu skole og ”løftet taket” på hovedbygningen på Tokstad. På denne tiden var det et brenneri ”på hvert nes” på Hedmarken. Og det resulterte i mye festing og drikking, brennevinet var billig og lett tilgjengelig. Så han ”brente vel sitt lys i begge ender”?

 

Hva vet vi om de årene Johanne drev gården før barna ble så store at de kunne ta i et tak?
- Barna var jo fortsatt små – den yngste fylte 9 år uken etter at faren døde. Johanne fikk et veldig godt forhold til barna, de kalte henne mor. Hun følte vel et veldig ansvar – både for dem og for gården. Hennes egen familie på Skapal rådet henne sterkt til å selge gården – for dette kunne hun ikke greie, mente de. Det var meget vanskelige tider for landbruket, og hun var ikke sterk helsemessig, pga poliomyelitten hun hadde hatt som ung. Men hun fikk god støtte av svigerinne og svigermor i føderådsbygningen, de ville vel ikke tillate noe salg av Tokstad, selv om de begge var sikret føderåd selv med nye eiere.


Johanne tok derfor opp kampen – og fikk tilsatt en driftig gårdsbestyrer som het Ole Bye. Barna var visst ikke så glade i ham, ble det fortalt, fordi han var så streng. Han ønsket etter sigende å gifte seg med Johanne, men det ville hun ikke. Hun hadde satt seg som mål å holde det gående til nevøen Lars ble voksen og kunne overta gården. Og det greide hun også.

 

Men da han ble voksen skjedde det noe hun vel ikke hadde regnet med?
- Nei, hun hadde nok ikke trodd at Lars skulle dra til Amerika da han ble 19 år. Men det gjorde han, altså. Det ble sagt at det var hans gode venn Lars Staff på Østberg som overtalte ham. Disse to guttene dro altså sammen over til Amerika. Lars Tokstad dro til sin fars fettere og kusiner, barna til Even Larssen Tokstad. Familien til Even tok navnet Norman en stund etter at de flyttet til Brandt i Sør Dakota. At Lars dro - etter at Johanne i mange år hadde slitt for å beholde gården, må ha vært et stort ”slag” for henne. På slutten av 18-hundretallet var det mange unge mennesker som dro til Amerika for å ta land og slå seg ned. Det er vanskelig for oss å skjønne at han kunne gjøre dette mot ”moren” - når vi kjenner historien forut. Men ”Amerika-feberen” raste i Norge på denne tiden. Det gikk mange rykter om hvor raskt man kunne tjene penger ”over there” – og Lars ville nok gjerne tjene penger for å kjøpe ut sine søsken og ta over gården. Dessuten måtte han overta føderådskontraktene for bestemoren og tante Helga. Johanne og de andre på gården var nok redde for at også Lars skulle bli der borte. Og han ble i 4-5 år, og hadde mange ulike jobber – både i landbruket og som tømmerhogger i de store skogene. I en lokalavis står det at Lars holdt en tale 17. mai 1890 ”in his own language”. Den gang forsto nok de fleste i Brandt hva han sa – dette var et Skandinavisk ”township”. Du, Anne Johanne, var jo der sommeren 1984, var du ikke?

 

Jo, det var veldig interessant. Jeg fikk sitte på med Lee Ballantine, sønn av Hattie – som var datter av Ole Evensen Tokstad (se forenklet slektstavle siste side). Hattie var 3-menning av Lars, og hun døde først i 1980. Vi kjørte bil til Brandt fra Minneapolis. Brandt var en liten landsby med kjempestore jorder omkring. Helt flatt – med et gårdstun her og der med masser av km imellom. Brandt feiret 100 års jubileet for sin egen etablering - med stor ”pot luck” (spleisefest) i kjelleren i kirken. Masse mennesker – de fleste med skandinaviske aner. Noen ville teste ”norsken” sin da de hørte jeg kom fra Norge. Jeg var også hjemme hos Helene Granner, barnebarn av Lars Evensen Tokstad. Hun var pensjonert lærer og den eneste av våre slektninger som fortsatt bodde i Brandt. Hun var den første slektningen du ”gjenoppdaget”, mor, var det ikke?
- Jo, jeg visste at tante Helga hadde korrespondert med slektninger i Amerika, men da jeg begynte å skrive slektsboken ”Med Tokstadblod i årene” (2) var det ingen som husket eller visste noe om dem - og jeg fant heller ingen adresser eller gamle brev. Det ble mye leting før jeg endelig, gjennom professor Nashoug i USA og presten i Brandt, fikk kontakt med Helene. Jeg visste jo ikke at de hadde tatt navnet Norman, det var nok det som gjorde det så vanskelig. Men Helene Granner visste mye om familien Norman (Tokstad) i Amerika, spesielt Lars-grenen som hun selv stammet fra. Even Larssen Tokstad og kone Agnethe f. Båberg hadde jo 4 barn – Lars, Ole, Mathea og Johanne (Hannah) - som alle slo seg ned i Brandt-omtrådet. Jeg korresponderte med Helene i mange år og fikk bl.a. tilsendt noen av de avis-utklippene som er gjengitt i boken min (2). Hun hadde forresten også laget en slektsbok ”Louis T and Hilda Rose (Roos) Norman’s Family History”.

 

Men tilbake til Johanne, som satt hjemme på Tokstad sammen med Lars’s to søstre (Helga og Ingerid), svigerinnen (tante Helga) og svigermoren (Ingeborg Tande) – og ventet og ventet. Da han endelig kom hjem ved juletider i 1893 ble han hentet på Hamar av ”gammel-Andreas” med hest og sluffe. Toget gikk ikke lenger den gangen. Andreas Olsen var stallkar på Tokstad i to mannsaldere – og husket godt dette øyeblikket da han hentet gardgutten «hem att»! Men Lars fikk ikke se sin bestemor Ingeborg igjen, hun døde året før i 1892. Og han fikk ikke vært med i sin søster Ingerids bryllup med Johan Røhr på Stor-Stav i Ringsaker. De ble gift i april i 1893.


Johanne flyttet til sin ”datter” Helga da Lars giftet seg med Eline (”Lina”) f. Krogvik i 1897. Datteren bodde på Hamar og var hustell-lærerinne på folkeskolen. Johanne bodde der en kort tid, men trivdes ikke og ville hjem igjen til Tokstad. Hun døde vel 50 år gammel i 1898. Noen måneder etter ble det født en jente på Tokstad, som fikk navnet Johanne. Det var min mor. Og navnet har fortsatt i slekten i to slektsledd til. Det sier mye om hvilken kvinne hun var og hvilken betydning hun hadde.

Helga Larsdatter Tokstad f. 06.07.1851 på Tokstad, d 04.01.1934 på Tokstad. Hun var datter av Lars Larssen Tokstad (1809-1871) og Ingeborg Vernsdatter Tande (1812-1892). I slekten ble hun bare kalt tante Helga – eller Tante. Hele Løykjedalen visste hvem Tante var.

Tante Helga

 

Du møtte jo tante Helge flere ganger, hun døde i januar 1934, da var du 12 år. Hvilket inntrykk gjorde hun?
- Tante Helga var en meget belest og sjelden begavet kvinne – hun fikk nok ikke utnyttet evnene sine. Hun hadde en fantastisk flott håndskrift – rene skjønnskriften og ortografien var helt korrekt. Hun var en dame som fulgte med i tiden – abonnerte på førsteutgavene av Ibsens og Bjørnsons verker. Dette var en nasjonalromantisk og nasjonalistisk periode i Norges historie – med store diktere og komponister. I denne tiden var Sagatun et velkjent fristed - der ungdommen bl.a kunne høre Bjørnson forelese. Sagatun var som andre høyere utdanninger på den tiden, forbeholdt menn. Men det ble arrangert sommerkurs for kvinner, og Helga deltok på et av disse. Det står i en nekrolog at ”…hun var en av Sagatun-tidens kvinnelige veteraner, og (at) det lyse og fribårne livssyn som hun tilegnet seg den gang i sin ungdom, preget hele hennes livsferd fremover gjennom de mange år, like til hennes siste stund”.


Tante Helga var dessuten veldig musikalsk, det var forresten hennes nevø, min bestefar Lars også. Tante Helga spilte blant annet orgel – et lite husorgel som faren hennes kjøpte til henne. Det orgelet finnes fortsatt på Tokstad, vet jeg, og er blitt satt i stand etter at mus hadde gnagd hull på belgen. Tante Helga var også aktiv medlem av Veldre sangkor.

 

I et brev fra tante Titta (Ingeborg – mors søster) til min mor som nettopp var flyttet til Stavanger i 1919, forteller hun at tante Helga og hun selv hadde vært i stort jubileum på Hasselbakken. ”Det var tredve aar siden fattigpleien begyndte her i bygden”, skriver hun, ”og til ære for det var det fest paa Hasselbakken”. Det går dessuten frem i et av brevene tante Helga skrev til sin grand-niese Johanne i Stavanger, at hun fortsatt var medlem i styret for Gillund husmorskole i 1922 – fordi ordføreren hadde ”glemt” å si til herredsstyret at hun ønsket å trekke seg. Da var hun 71 år og tydeligvis i full vigør. Så tante Helga var åpenbart engasjert på mange områder i lokalsamfunnet. Vi vet bl.a at hun var en av stifterne av kretsens diakonisseforening og dessuten i perioder medlem av bygdens herredsstyre. Norske kvinner fikk stemmerett ved kommunevalg i 1903, og allerede i 1907 blir hun og Ida Konow på Tjerne valgt inn som de første kvinner i Ringsaker herredsstyre – for partiet Venstre. Broren Anton var også ivrig Venstremann, og det fortelles at man på Tokstad flagget med det rene norske flagget i hele unionstiden, uten den påbudte ”sildesalaten” oppe i venstre hjørne.

 

Tante Helga var en foregangskvinne også på andre områder. Hun var den første som klippet av seg håret i Ringsaker. Alle voksne kvinner hadde langt oppsatt hår på den tiden – og det ble stor oppstandelse da hun møtte opp i kirken med kort hår. Det var uhørt. Men det var jo ganske praktisk. For tante Helga var også blant de første som gikk fottur – ikke i fjellet, men langs landeveien. Engang var hun på fottur langt oppi Gudbrandsdalen. Det var ikke vanlig den gang at folk bare gikk ”for å gå tur”. De som gikk på den tiden gikk for å komme frem - eller for å utrette noe - eller fordi det ikke fantes alternative fremkomstmidler. Mange hadde heller ikke råd til å ha hest eller ta toget. Vitenskapsmenn og kunstnere var nok de første fotturister som fant veien rundt i norske fjorder, fjell og daler - grepet av oppdagelsesbegjær og romantikkens naturbegeistring. Og i 1868 var Den Norske Turistforening et faktum. Men som i andre offentlige sammenhenger var det mest menn – både i foreningen og blant vandrerne.

 

Jeg har forstått at hun visste mye om gårdens historie?
- Ja, tante Helga visste mye og ville gjerne snakke om gamle dager. Men det var ingen som hadde tid til å sitte og høre på henne – unntatt meg en sjelden gang. Mye av det jeg f.eks vet om Lars Bårdsen fikk jeg vite av henne. Jeg fikk inntrykk av at det var veldig stas med ham. Lars Bårdsen var verdensmannen som hadde vært i kongens livgarde i København. Lyst hår, stor, flott og bredskuldret var han i følge attesten han fikk da han vendte hjem til Norge i 1784. Dette har jeg skrevet mer om i boken min ”Med Tokstadblod i årene” (2).


Hun fortalte også om Lars Bårdsens stesønner – dvs Mari Jørgensdattes sønner i første ekteskap. Den eldste, Peder, var jo egentlig odelsgutt, men moren sa fra seg odelen på vegne av seg og sønnene da hun giftet seg med Lars Bårdsen. Peder bodde og jobbet på Tokstad hele sitt liv. Han er oppført som dragon i Folkeregisteret. Han giftet seg aldri og hadde ingen barn. Den andre sønnen het Jørgen, og de kalte ham Jørn Fabro, fortalte tante Helga. Han bodde på Kirkeby oppe i Veldreåsen, og har heller ingen etterkommere, så vidt jeg vet. Men datteren i første ekteskap, Ales, giftet seg i 1803 med Lars Anderssen Bjørke og har etterslekt. Men det er etterslekten til Lars Bårdsen og Mari’s sønn Lars Larssen jeg har skrevet om i min bok (2). Det var han som tok over gården etter faren.

 

Når det gjelder gransking av Tokstadslekten bakover i tid – og slektens sammenheng med de gamle norske kongene, husker jeg godt at tannlege og slektsforsker Christian Spangen kom til Tokstad en gang like før 1938. Han skulle starte Hedmark slektshistorisk forening og tidsskrift, og ville skrive om Tokstad-slekten i det første nummeret. Tante Helga var dessverre død, hun ville hatt masse å fortelle Spangen. Men Momo (min mormor Lina Tokstad) var i fyr og flamme. Spangen hadde gransket slektsleddene mellom Laurits Lauritsen Bratt på By og de norske kongene. Og linken mellom Brattene og Tokstad–ætten fant han lett – det var mange forbindelser der. Jeg tror jeg har Laurits Lauritsen Bratt 4-5 steder på slektstavlen min. Dermed var ættelinjen mellom Tokstad og de gamle norske kongene klarlagt, selv om et par av slektsleddene fortsatt er noe usikre. Jeg hadde for øvrig Spangen til bords på Tokstads 600 år jubileum i 1958. Festen ble holdt på salen på Tokstad. Det var både hyggelig og interessant. Vi hadde jo både samme yrke og samme hobby.

 

- Nå må vi tilbake til tante Helga. Hun giftet seg aldri, selv om hun var en flott dame og et godt parti?
Moren hennes var jo revmatisk og sykelig – og hun ønsket nok gjerne å ha Helga hjemme. Tante Helga ble følgelig boende på gården hele sitt liv - for å hjelpe moren og senere mange andre. I tillegg følte hun kanskje forpliktelser overfor gården og slekten? Hun måtte overta driften av gården både titt og ofte. Min bestefar Lars var mye syk, og han ville ha sin kone Lina ved sin side når han lå på sykehus i Kristiania – senere Oslo. Han hadde minst tre mavesår-operasjoner – og var innlagt på dr Lindboes klinikk. Og Momo var med og bodde hos ham lenge hver gang. Selv om de hadde gårdsfolk med lang erfaring, var det tante Helga som måtte administrere driften inne og ute i disse periodene. Momo måtte også trå til da hennes bror, Aksel, ble syk. Hans kone, tante Sissa, sa at hun måtte være hjemme på Krogvik pga barna. Derfor ble det Momo som bodde på sykehuset og hjalp til med å pleie Aksel til han døde. Og tante Helga måtte stå for driften. Lina var også stadig på besøk hos oss i Stavanger – hun var der i lange perioder hver gang mor fødte, og hun besøkte oss også ellers. Tante Helga holdt ”fortet” hjemme på Tokstad. Uten henne som siste skanse, hadde nok livet på Tokstad vært annerledes.


Men hun hadde kanskje et savn i forhold til å få utnyttet sine evner? Hun var jo engasjert og interessert i så mye. Men utdanning for kvinner den gang var svært begrenset. Jeg vet at tante Titta fikk kr 1000 av tante Helga da Titta var ferdig sykepleierske. At Titta hadde gjennomført en utdannelse, tatt eksamen og fått et yrke, syntes nok tante Helga var veldig stas. Og kr 1000 var veldig mye penger den gang.

 

- I motsetning til mange av dem vi hittil har omtalt som døde relativt unge, levde tante Helga lenge.
Ja, tante Helga døde da hun var 82 1/2 år. Hun bodde på gården hele sitt liv og satte et sterkt preg på flere generasjoner av Tokstad-slekten – inkludert meg som nok fikk min slektsinteresse fra samtaler med henne. Jeg tror hun er den person som har levd lengst på Tokstad. Hun representerte kontinuiteten - og var en sterk støtte for dem som hadde ansvaret for driften av gården i disse årene – faren Lars, brødrene Lars og Anton, svigerinnene Hilda og Johanne, nevøen Lars og hans kone Lina. Hun opplevde faktisk fem generasjoner på Tokstad. Jeg har en nekrolog som beskriver henne som ”et sjeldent virksomt, greit og varmtfølende menneske, som alle hun ble kjent med omfattet med hengivenhet og høiaktelse”.

 

Eline Johannesdatter Krogvik f. på Leine i 1873, d. Tokstad 1938. Hun var datter av Johannes Krogvik (1839-1903) fra Krogvik, Ringsaker og Marie Biskopaasen (1846-1928) fra Biskopaasen, Brøttum. Hun giftet seg med Lars Antonsen Tokstad i 1897 og flyttet inn på Tokstad som ”gardkjerring”.

Eline f Krogvik

 

Du husker vel mye om din bestemor, selv om hun døde da du var ganske ung - 17 år? Dere bodde i Stavanger til du var 12 år, men dere var på Tokstad hver sommer. Hva slags menneske var hun?
- Hun var en sterk kvinne. Nådeløs overfor alt av ”slendrian”, men utrolig ømhjertet overfor sine egne barn og barnebarn. Jeg husker en episode da en ung deprimert sommergjest sa: ”Fru, Tokstad – jeg er så ulykkelig. Nå orker jeg ikke leve mer – jeg vil ta mitt eget liv”. ”Ja vel”, sa Momo, ”men gå ta garda”! Det ble aldri noe av det selvmordet. Noen av sommergjestene på Tokstad kom fra Veslelia – et behandlingshjem for alkoholikere. De ville heller bo på Tokstad, der var det ikke så strengt! Så Momo var nok vant til å takle litt ustabile personer. Men hun var slik – rett på sak, hun sa ting rett fra ”levra”.


Jeg husker også at Annette, som hadde ansvaret i fjøset, fikk gjennomgå av Momo for dårlig renhold. Min bestefar Ole Sem Platou på Ajer var Melkefabrikkens inspektør og reiste rundt for å kontrollere og inspisere de hygieniske forholdene rundt melking av kyrene. Momo ville ikke ha anmerkninger for dårlig renhold i fjøset. Anette sov for øvrig i en seng innerst i forgangen i fjøset om natten. Det var slik den gang - budeiene bodde i fjøset. De måtte passe på dyrene.

 

Momo og Beste – hva husker du om forholdet dem imellom?
- Det var nok den store kjærligheten – i hver fall fra hennes side. Jeg husker godt hvor oppløst hun var da han døde i 1927. Men ekteskapet var nok kanskje ikke helt populært på Krogvik? Tokstad var egentlig ikke stor nok for datteren på Krogvik.

 

Du har jo skrevet av alle brevene Momo sendte til dere da dere bodde i Stavanger (1919-1933). Der skriver hun om livet på gården og livet i bygda – er det noe i disse brevene du vil trekke frem?
- Ja, leser du disse brevene vil du finne ut mye om Momo. Det er fire bind – i alt 445 tettskrevne sider på maskin (3). Brevene hennes er fulle av beskrivelser av dagliglivet på gården, om venner og bekjente som er på besøk, om selskaper og ball. Det er sykdom og død, forlovelser, brylluper og begravelser – i skjønn forening med kalving, og historier om hestene Vanda og Donna Fransiska – og om hunden Petter, som hilser i nesten alle brevene. Det står om kjoletøy som skaffes og klær som sys, om slåttonn, skuronn og turnips som skal i hus. Om høsting av frukt og bær, om kakebaking, og ikke minst om alt hun pakker og sender til Stavanger. Det er alt mulig – mat og andre ting fra gården, det er klær, sko, lamper og møbler som hun kjøper og sender. Det blir mange turer til stasjonen, både med brev og pakker.

I brevene skriver hun om reiser i nærmiljøet, turer til Hamar og Kristiania – senere Oslo, og endog en langtur til Stockholm i september 1918. Det er krig ute i verden og delvis rasjonering i Norge. Hun kjøper mye som er ulovlig å ta med over grensen, og hun må gjemme tingene på kroppen gjennom tollen. Hun skriver om dette i et brev til datteren Johanne som går på Rachelevs husholdningsskole i Kristiania:


”Du kan tro jeg har hat en storartet tur ikke besparelse paa nogen kant Karlstad var herligt, men Stokholm storartet. Jeg passed paa at faa se mest mulig, fik Halvor Dehlie med vi to stod op tidlig om morgenen og reiste omkring, medens de andere saav, men Du kan tro jeg har jeg har smuglet med mig en stor slump, men dette må Du ikke sige til nogen for Aksel sier jeg kan bli straffet, men Du kan tro jeg var nervøs til jeg kom vel over grændsen igjen, jeg kjøbte en stor damaskesduk 2 dusin damaskes servietter 1 1/2 dusin fine linhaandklær konfirmationskjoletøi til Ingeborg 1 par silkesko til dig, et par fløielssko til Borre, 2 par hjorteskindshansker, dessuten lidt til Lars, Tante, jentene og Bedstemor, synes du ikke jeg er fræk, men Du vet lykken staar den modige bi. Men saa havde jeg stræv og kan Du tro, duken sydde jeg skjørt til mig av, et dusin servietter og dito haandklær havde jeg i bukserne mine, resten pakkede jeg paa Sissa, hun var ordentlig snild at reise i følge med”.


Brevet forsetter så med å forklare at mannen Lars er på fjellet og derfor kan hun ikke sende penger til datteren, for hun har brukt opp alle sine i Sverige. Men hun ber datteren gå til Thea Hoft som sikkert låner henne litt. Samtidig sender hun et melkespann til Thea med 1-toget og skriver: ”gaa saa derned og drikk dig god og mæt paa melk”.


Forklaring: Aksel er Momos bror og Sissa er hans kone Sigfrida – f. Andersen, Aksels og Momos kusine. Thea Hoft er Momos venninne som bor i Oslo. Hun ferierte på Tokstad hver sommer og feiret også jul der. Halvor Dehlie er en i reisefølget.

 

I mange av brevene i november-desember 1917 forteller hun om at de venter svært på å få elektrisk strøm. De ser det lyser fra gårder lengre sør i bygda, og skriver i et brev til datteren Johanne i november 1917: ”Nu er vi lovet at faa lys til jul, bare dem ikke jokser os paa ny”. De venter i spenning – og den 13. desember går det et telegram fra Tokstad til datteren i Kristiania: ”Nu lyser det!”. Det var en stor begivenhet, som på en dramatisk måte forandret livet på denne og andre gårder.

 

Når det nærmer seg jul skriver hun i brevene sine - nesten hvert år, om hvordan hun gruer seg til slaktingen. Et sted skriver hun: ”I morgen begynner myrderiene”.

Det som går igjen som en rød tråd i brevene hennes er omsorgen og bekymringen for barn og barnebarn. Et relativt kort brev illustrerer dette (Poststemplet 16.12.1919):


”Kjære Dere!
Vil skrive lidt for at ønske Dere en rigtig god hjemtur, uten det minste uheld eller forsinkelser og klæ Dere godt, at forkjølelse ungaas, tag niste og lommelærke med. Kanske kaffe paa termos kunne være fornuftig. Kanske jeg møter på Hamar mandag, hvis du Johanne og Fridthjof skal til Ajer, saa kommer Dere vel ikke hit tirsdag, men Ingeborg blir vel med hjem med det samme. I dag har vi hat det travelt, bagt kager, brygget kaffegodt, som Signe Smestad sier, desuten havde vi fremede til 11-toget gikk i dag, Ole Hersoug kom her igaar og var til i dag skulde hente julebændevinet sit, til ære for ham var Aksel her laa ogsaa til i dag, samt Ivar Hveem og Braastad, Braastad var nok ikke helt bra igjen enda, snakede saa utydeligt. Idag har Lars været i begravelsen efter Johan Løken. Tænk enda har ikke Salomom faaet skoerne Johanne, faar Du ikke tid til at se dig om i Kristiania naar du kommer der? Nu er klokken ½ 12 saa jeg faar nok slutte. Velkommen hjem da allesammen, vær forsigtige paa reisen, at Dere ikke reiser noget sju-far, Dere husker vel den vanlige morgenformaning, sandelig skal jeg være gla naar jeg faar Dere godt og vel hjem, ja godt maa det gaa Dere. Skal hilse fra allesammen Petter og Lars ligger og snorker om kap. Hjertelig hilsen til Dere tre. mor.
Erna og Johannes kommer ogsaa mandag.”

 

Det som også er typisk for hennes brev er den muntlige formen i brevene, og en suveren mangel på tegnsetting, samt de raske overgangene fra ett emne til et annet.


Selv når familien er midt oppe i den vanskelige tiden rundt konkursen i 1923-24, inneholder brevene hennes masse om dagliglivets gjøremål. Men det står selvfølgelig mye om den fortvilede situasjonen de er i, spesielt om alle vennene som ikke lenger kommer på besøk, om alle løgnene som florerer med hensyn til hvor mye penger de skylder, og om enkelte kreditorer som er helt urimelige. I et brev (antakelig 6.5.1923) skriver hun: ”Det var bare os han ikke rak innom dennegang, men det er jo ikke morro at komme ihus hos fallittspillere eller da”. Men så er hun raskt over på kalkunshønen som hun har lagt til å ruge over 19 høneegg - og spørsmål om lengde og breddemålene til Anne-Mi, som hun skal lage en kjole til av et tøy hun har.


Noen dager senere sender hun et langt brev – der hun mot slutten skriver: ”Det er noget jeg har tængt saa paa i det siste, alle har blit noksaa borte for os, baade dem vi kan ha noget utestaaende med og andere om det var fornuftig av dig Fridthjof som fremtidig nabo og skrive lit direkte til dem, Hveem altsaa, dette er nærmest for at komme JR til livs…….. Jeg mener bare at Du skriver til Hveem apelerer til hans riddelighet og skryter ham op og ber ham endelig tae sig av os, da du har bragt i erfaring at JR med et par stykker til har planlagt personlig forfølgelse mot os men skriv forsigtig. Likesaa kan Du sende en lap til E og SS, de er har ogsaa blevet helt borte, men det behøver ikke Du at hvite”.


Og så et litt bittert hjertesukk fra et brev en måneds tid senere: ”Ja vi har da faat revidert vaare venner og vaar regnskap, haaper begge dele maa bli til gavn for os” (Antagelig skrevet 15.6.1923).


Mine besteforeldre på Tokstad var veldig sosiale, kanskje mest Beste. Hvis det ikke var besøk en dag, kunne Beste beklage seg til Momo over at det var ”så lenge siden” de hadde hatt noen gjester. Derfor var denne tiden dobbelt vanskelig for dem – konkursen var fryktelig nok i seg selv, men sviket fra alle vennene - og opplevelsen av å bli betraktet som ”spedalske” var nok kanskje enda verre?


Men tilslutt – etter at det har vært tvangsauksjon og en herr Fasting hadde fått tilslaget på gården, greide likevel Momo og Beste å innløse det beløpet som Fasting har budt – kr 120 000. De greide det takket være at Momo fikk låne kr 50 000 av sin bror Aksel Krogvik. Og dette lånet skal vise seg å volde store problemer senere, men det kommer vi tilbake til.

 

Så hun ordner opp i dette også – hun må ha vært en usedvanlig driftig og aktiv dame?
- Ja, Momo var en fantastisk kvinne, energisk som få - med masse jern i ilden. Hun sto på fra morgen til kveld. Jeg husker en morgen i folkestua – Momo sto der bare ikledd en lang morgenkåp, lange ull-underbukser og høye skinnstøvler. Med ett ben oppå benken, så underbuksen syntes, ga hun sine ordre om dagens arbeid til ”kara”, Anette og ”pikene”. Hun var ikke mye sjenert. Hun var det man på Hedmarken kaller ”ei kjerring med raschel ti”. Hun fulgte med i alt som foregikk, hun var i fjøset flere ganger om dagen, hun drev hønseoppdrett, hadde stor kjøkkenhage med masse forskjellige grønnsaker og hun anla en nydelig blomsterhage. Ja, hun ordnet opp i alt for alle – og reddet altså også Tokstad fra å gå ut av slekten.

Din bestefar døde i 1927 av magesår han hadde pådratt seg da han var i tømmerskogen i Amerika i sin ungdom. Du var bare 6 år gammel – men det husker du godt?
- Ja, veldig godt – spesielt begravelsen. Det var en seremoni på gresset på indre gårdsplass – borte ved låveveggen. Det var satt ut stoler og benker rundt, med kisten i midten. En prest var til stede og talte. Så fulgte alle båren til Veldre kirke. Og langs veien var det ved alle små stuer og alle innkjørsler pynter med granbar – det husker jeg godt. Etter båren kom det et langt følge med hester og kjerrer. Under hele seremonien på Tokstad lå jeg med hodet i mors fang og storgråt. Og jeg ser enda for meg sprekken i gulvet i den kalesjevognen vi kjørte i til kirken. Jeg tenkte at den sprekken vil jeg huske hele mitt liv. Og den sprekken kan jeg fortsatt tegne den dag i dag. Jeg forgudet min bestefar – eller Beste Tokstad som vi kalte ham. Han var en usedvanlig snill mann. Og han var meget avholdt i Løykjedalen. Jeg husker jeg pratet med Sønsteby på Bjørke ved en anledning på Tokstad. Han husket så godt Lars Tokstad komme ridende med sine 2 vakre døtre - med langt mørkt hår. Alle galopperende på hver sin hest. Det var et syn, fortalte han.

 

Når begynte Momo å ta imot sommergjester på Tokstad?
- Hun begynte med dette etter at hun ble enke – for å få endene til å møtes økonomisk. Hun averterte i Oslo-avisene – og mange kom igjen flere ganger – både familier og enslige. For folk fra Oslo var det meget billig å bo på Tokstad med full pensjon. Momo tjente vel likevel litt på det - det meste av det de spiste kom jo fra gårdens egen avling. Men gjestene hadde ikke adgang til hagen, de måtte oppholde seg under trærne ute på gårdsplassen, der det var satt ut bord og stoler.
Momo hadde et fantastisk staudebedd i hagen – det skulle vært filmet! Hun var mye rundt på bygdene og skaffet nye planter – både prydplanter og planter til kjøkkenhagen. Sistnevnte var også en kjær hobby for henne, og samtidig skaffet det nødvendig mat til familie, ansatte og gjester. I denne tiden har hun enorm støtte i Johan Harstad og hans barn. De fleste av dem jobbet på gården i mange år.


Hun drev også mye med hønseoppdrett – og fikk mange diplomer for sine flotte høner. En egen del av hønsegården var forbeholdt rugehøner og kyllingene deres. Det var rene vitenskapen å ale frem produktive høner. Rundt på gårdsplassen spankulerte det også kalkuner, ender og gjess – jeg var livredd gjessene som ofte kom etter meg når jeg skulle på utedoen. De bet hvis de fikk sjansen.

 

Hvordan var livet på gården om sommeren med alle sommergjestene? Dere fikk aldri være alene bare familien?
- Nei, vi spiste alltid sammen alle sammen. Jeg tror det var derfor mor ikke trivdes så godt på Tokstad disse somrene – hun reiste ofte tilbake til Stavanger til far, når hun hadde plassert oss barna på Tokstad. Vi var i grunnen mye alene – Momo hadde det jo alltid travelt og Beste var død allerede i 1927. Men det er jo masse å finne på på en gård – så jeg har bare gode minner fra denne tiden.


En typisk dag for sommergjestene var først kaffe på sengen. Deretter kom stuepiken med varmt vaskevann, og så var de stort frokostbord med egg, ost, kjøttpålegg og syltetøy. Klokken 12 var det te og kaker, og klokken 3 var det tre-retters middag. Og så var det aftensbord – igjen skikkelig dekket, ved 6-7-tiden, jeg husker ikke nøyaktig. Alltid satt Momo ved enden av bordet. Jeg kan ikke huske at det var noe særlig med alkohol-servering. Kanskje en dram ved høytidene, og til jul laget de hjemmelaget øl – pottøl. Men til hverdags tror jeg det gikk i vann og saft.

 

Den dagen Momo døde husker du godt – det var dagen før nyttårsaften i 1938?
- Den var så vond at jeg ikke orker å tenke tilbake på den. Hun fikk hjerneblødning mens hun satt på utedoen – og det var Titta (datteren Ingeborg) som syntes hun ble så lenge borte og gikk for å se etter henne. Mor, far, Lasse og jeg var dratt til Ajer samme dag, fordi vi skulle på Borgerball i Festiviteten. Vi var i ferd med å skifte til fin-stasen da telefonen fra Tokstad kom om at Momo var i koma. Vi dro straks tilbake til Tokstad, men Momo døde i løpet av natten uten at hun var kommet til bevissthet. Robin (lege og Tittas mann) var der hele tide, men kunne ikke noe gjøre. Jeg husker han lyste henne inn i øynene med jevne mellomrom, for å sjekke et eller annet. Han var fra seg av fortvilelse og gråt høyt, husker jeg, da hun sovnet inn utpå morgenkvisten.

 

Og det blir ikke lett etter Momo’s død heller? Bare de korte glimtene vi har vært inne på viser at det har vært mange kritiske perioder og øyeblikk i slektens og gårdens historie. Og nå er det en ny krise – hva er det som skjer?
- Da Tokstad var konkurs i 1924, fordi Beste Tokstad hadde kausjonert for venner og kjente som senere gikk konkurs, kjøpte Momo igjen gården av konkursboet. Hun hadde fått låne kr 50 000 av sin bror Aksel Krogvik. Det ble utstedt en panteobligasjon på dette beløpet, men Momo så på dette som arv. Hun hadde ikke fått noe etter sin far, da broren overtok gården og heller ikke noe da moren døde senere. Jeg tror det var onkel Aksels mening at hans andre sønn - Christen, skulle overta Tokstad. Men dette er bare noe jeg tror, jeg vet ikke. I 1924 bodde jo mor og far i Stavanger, og min bror Lasse var 4 år. Far var sivilingeniør og ingen bonde, så Aksel regnet vel ikke med at han og mor skulle overta Tokstad?
Min far maste stadig på sin svigermor om at hun skulle få ordnet opp i denne obligasjonen, slik at dette beløpet kunne stadfestes som hennes rettmessige arv, og at panteobligasjonen dermed kunne strykes. Men hun var for opptatt med de daglige gjøremålene til å bry seg med det. I mellomtiden hadde onkel Aksel gått bort, og på Krogvik satt tante Sissa og 4 voksne barn. Da Momo så døde, krevde de obligasjonen innløst. Det viste seg at Momo også har mye annen gjeld, så det så stygt ut for Tokstad.


Men min far – Fridthjof Platou, greide utrolig nok å betale dem ut. Det endte med kr 40 000 til Krogvikene – tante Sissa (onkel Aksels kone) avsto fra sine kr 10 000, men barna fikk kr 10 000 hver. Far ville ha rettssak – og hadde allerede kontaktet advokat. Han mente at Momo aldri hadde fått noen arv fra Krogvik, og han var sikker på å vinne rettssaken. Men Titta ville ikke ha rettssak mot Krogvik. Hun avsto heller fra alle sine krav og rettigheter – og tok bare med seg et par lysestaker fra Tokstad.


Så i tillegg til de fire sterke kvinnene på Tokstad som vi har beskrevet i dette kapitlet, har også min far og Titta en del av æren for at Tokstad-slekten fortsatt bor på Tokstad.

 

Referanser:
(1) Fridthjof Tokstad Platou. Personlig meddelelse. Veldre, februar 2008.
(2) Søgaard Anne-Marie. Med Tokstadblod i årene. Lars Bårdsen og Mari Jørgensdatter Tokstads efterslekt. Oslo: Eget forlag, 1991.
(3) Søgaard, Anne-Marie. Brev fra Tokstad til Johanne g. Platou i årene 1917-36. Brevene er skrevet av på maskin og samlet i 4 bind – til sammen 445 tettskrevne sider.


† Anne-Marie Søgaard døde 18. november 2008.

 

Et redigert utdrag av dette manuskriptet er publisert i Årbok for Ringsaker, Veldre og Brøttum historielag 2010, s. 37-53.

 

Slektsskap Fire sterke kvinner (slektstre pdf)

Oversikt over slektskapet mellom personer omtalt i dette manuskriptet. De fire kvinnene er uthevet. Slektstavlen er ikke fullstendig. Noen medlemmer av den amerikanske Tokstad-slekten - som tok navnet Norman.